Du finner leserinnlegget nedenfor:

Politiets lønnsvilkår er en indikasjon på at vi ikke har mekanismer som i tilstrekkelig grad sørger for at store og viktige arbeidstagergrupper i det offentlige sikres et lønnsnivå i tråd med utviklingen i samfunnet ellers. Arbeidstageres og fagforeningenes lønnsforhandlinger er en sammenhengende prosess. Den er gjennomregulert, og spillereglene er utformet over lang tid i form av lovverk og avtaler mellom aktørene.

Men den dynamiske tautrekkingen mellom samfunnet og de offentlige ansatte, har utviklet seg til et maktspill der kommersielle hensyn står helt sentralt. Det er all grunn til å stille spørsmål om det er en ekte dynamikk i lønnsdannelsen for arbeidstagergruppene i offentlig sektor. Opptrapping av konflikten mellom staten som arbeidsgiver og politiet, som pågår i en periode med fredsplikt, er det grunn til å ta meget alvorlig.

Fare for demokratiet

Selv med bruk av helt legitime midler og lovlige aksjonsformer, står vi nå i fare for å gå inn i en periode der samfunnets eget politi blir en så knapp ressurs at situasjonen er uakseptabel. Flere politidistrikter har allerede responstider som er betydelig forlenget, og verre kan det bli. Vi har all grunn til å være stolte av et politi med høy kvalitet, integritet og etisk standard. Det gjør derfor inntrykk når polititjenestemenn med lang erfaring uttrykker at de ikke lenger har noe annet valg enn å sette sitt eget og etatens omdømme på spill. De ser ingen annen måte å snu den uheldige utviklingen på.

Lojaliteten til egen arbeidsplass og de nærmeste lederne settes på prøve. På små tjenestesteder kan utslagene bli store. En politimann er oppdratt i et hierarkisk system og grundig opplært til å være lojal og følge regler og lovverk til punkt og prikke. Han eller hun skal være forbilder for andre i samfunnet og den ressursen som skal trå til når krisen er et faktum.

Når slike kjerneverdier settes til side, er den personlige innsatsen og fallhøyden stor. Dette bør være en tankevekker og illustrerer alvoret i det som skjer. Samfunnets eneste sivile maktapparat og krisehåndteringsressurs må ikke havne på kollisjonskurs med samfunnet selv. Det kan være en fare for vårt demokratiske system. Men det må da være frivillig å arbeide i politiet? Svaret på det er selvsagt ja. Når man velger de aksjonsformene man nå har gjort, har dette sin forklaring.

Politi – en livsstil

Politifolk er glad i jobben sin, det er for de fleste noe mer enn bare en jobb. Det er en livsstil som knyttes mot mange andre kvaliteter enn penger. Det er en vinn/vinn situasjon som også samfunnet er avhengig av. Vi tror det er i denne kontekst aksjonene bør vurderes. I stedet for at flere skal slutte i politiet, må det verdsettes at man blir. Tilsvarende vil det være for andre grupper i statlig sektor.

Politiets Fellesforbund (PF) kaller det et «risikoprosjekt» og knytter retorikken og reklamekronene til de risikable arbeidsforhold som fra tid til annen oppstår for tjenestemenn i operativ tjeneste. PF har ikke noe valg. De er nødt til å fokusere på det området som skiller seg mest fra de andre arbeidstagergruppene i det offentlige. Norske polititjenestemenn er de som er aller best rustet og opplært til å takle og tåle de risikable og til dels farlige situasjonene. Dette er likevel et sidespor i forhold til hva denne saken burde handle om. Det er samfunnet selv som må innrette seg slik at vi ikke havner i denne situasjonen. Det er ikke fagforeningen som burde være premissleverandør, men staten som arbeidsgiver. Her har vi antageligvis sviktet som ledere på flere plan og over lang tid.

Stadig flere politiledere erkjenner at vi ikke har gjort nok for å enten å varsle om eller bidra til at overordnede, og politiske myndigheter, har fått økt forståelse for at lønnsdannelsen i vår sektor har vært til dels ute av kurs. Årsaken til dette er den samme lojaliteten til systemet og vår styringsform som den enhver tjenestemann føler i hverdagen. Lederne tar hensyn til at befolkningen ikke vil ha et politi som foretar "krumspring" eller er i utakt med seg selv. Samfunnet skal ha trygghet og forutsigbarhet.

Da er det de lange linjene som gjelder. Vår nøkternhet over tid har bidratt til politiets legitimitet og tillit i samfunnet. Vårt poeng er at det må finnes mekanismer som kan korrigere en skjev utvikling. Vi må kunne slå fast at dagens ordninger ikke er tilstrekkelige. Egentlig får vi vel som fortjent.

Folk bør ikke finne seg i det

Den videre håndteringen av situasjonen forutsetter både lederskap og klokskap fra alle parter. Løsningen må inneholde både kortsiktige og langsiktige tiltak som gjør at samfunnet ikke på ny havner i dette uføret. Til nå har konflikten i hovedsak gått ut over politiets ledelse, tjenestemennene selv, resultatoppnåelsen og arbeidsmiljøet. Det er et tidsspørsmål før den første dramatiske situasjonen oppstår og den lave bemanningen fører til at politiet ikke klarer å hjelpe. Det bør ikke befolkningen finne seg i