Du finner leserinnlegget nedenfor:

Nylig ble det lagt fram tall som viser at politiet måtte bevæpne seg 1 582 ganger i 2007. Bevæpning og skarpe hendelser innebærer en risiko som er "bygget inn" i politirollen – det er noe politiet må regne med i sitt valg av yrke. En ny undersøkelse om risiko, belastning og mestring blant operativt personell i ordenstjenesten viser at risiko og belastning i politiyrket kan betraktes som potensielle kilder til mestring og læring, eller slitasje og utstøtning. Det er de organisatoriske og ressursmessige vilkårene som i stor grad bestemmer politiets mulighet til å utføre godt politiarbeid og bruke de ulike erfaringene på en som fremmer mestring. Mest sentralt for utviklingen av "godt politiarbeid" fremstår tilstrekkelig bemanning, anerkjennelse og legitimitet, samt trygge arenaer for refleksjon og læring av feil og avvik.

Underbemanning er risiko
Undersøkelsen viser at politiet opplever det å være underbemannet som like risikofylt som å dra på væpnet oppdrag. Mens bevæpning er et iboende trekk ved politirollen, er underbemanning et ressurs- og organiseringsspørsmål. Ved å sikre tilstrekkelig bemanning vil man fjerne den slitasjeeffekten som frykten for ikke å få oppbacking utgjør. I tillegg virker andre organisatoriske og ressursmessige forhold som utstyr og opplæring inn på opplevelse av trygghet og mestring.

Må si nei til publikum
"Det nye arbeidslivets" krav om å gjøre mer på kortere tid og i større grad prioritere kjerneoppgavene, vil i mange tilfeller bety å måtte si nei til publikum som ber om bistand. Undersøkelsen viser at dette oppleves som mer belastende for den enkelte politimann og -kvinne, enn det å kunne bli beordret til å dra på væpnet oppdrag. Det å nedprioritere "serviceoppgaver" virker inn på politiets relasjon til publikum. Et overveldende flertall mener at politiets umiddelbare autoritet og legitimitet er blitt svekket i løpet av de siste 10 årene. Graden av opplevd anerkjennelse fra publikum og arbeidsgiver kan fungere som en motivasjon for innsats eller det motsatte. Undersøkelse tyder på at de ansatte ikke opplever tilstrekkelig anerkjennelse fra ledelsen. Mangel på opplevd anerkjennelse kan fungere som en utstøtningsmekanisme fra yrket.

Belastning for familien
Nye belastningsfaktorer oppstår som følge av kjennetegn ved "det nye arbeidslivet", for eksempel økt krav til effektivitet og at det meste skal kunne telles og måles. En utvidet synlighetsfaktor er spesielt for politiet i det nye arbeidslivet. Det å være synlig er i utgangspunktet "bygget inn i" politirollen: Ordenspolitiet har til alle tider vært synlig i gatebildet, patruljerende enten i bil, til fots, på hest eller sykkel. Det nye er at politiet i dag er potensielt synlig på en helt ny måte. Publikums stadig mer utbredte filming med mobilkamera og muligheten for politiansatte til å bli hengt ut i media, oppleves som en stor byrde for den politimann og -kvinne det gjelder. På spørsmål om i hvilken grad muligheten for at noen filmer deg med (mobil)kamera og at bildene kan bli eksponert i media er en belastning, svarte 43 % av operativt politipersonell i ordenstjenesten at det var det i stor grad, 38 % svarte i noen grad. Den nye formen for synlighet angår hele politietaten og også familien til de politiansatte som eksponeres. Muligheten for å bli filmet og hengt ut i media kommer på toppen av belastningen det er å skulle fatte beslutninger med lite informasjon og at feil avgjørelser kan få fatale følger for publikum og kolleger, og også for en selv og familien.

Krav om å være feilfri
Kravet om å være et feilfritt politi må ses i sammenheng med at skiftarbeid er belastende, det uforutsigbare i politiarbeidet krever kontinuerlig mental beredskap, samtidig som man er utrygg på grunn av opplevelsen av å være underbemannet. Dette gir en stor sårbarhet hos den enkelte. Vår undersøkelse tyder på at ordenspolitiets erfaringer fra å arbeide hendelsesstyrt, å oppleve raske skift mellom at det er stille til at det koker og at avgjørelser må tas med lite informasjon, fungerer som slitasje over tid. Dette står i motsetning til forestillingen om at lengre erfaring automatisk utgjør buffere mot belastning. Effekten av belastningsfaktorene på de ulike nivåene må også ses i sammenheng.

Lærer ikke  av feil
Kombinasjonen av iboende belastninger, ressursmessige og organisatoriske belastninger og de utfordringene det nye arbeidslivet medfører, skaper en spenning i politirollen som må håndteres på et organisatorisk plan og ikke gjøres til et personlig anliggende.

Hvorvidt ulike erfaringer blir kilder til slitasje eller mestring handler også i stor grad om mulighetene for kollektiv og individuell refleksjon og læring på arbeidsplassen. I denne sammenheng spiller takhøyden for å gjøre feil og i fellesskap reflektere over ulike aspekter av det som skjedde inn. Vår undersøkelse tyder på at rommet for å innrømme feil og diskutere ting som gikk galt i et læringsperspektiv er for trangt mange steder i politiet. På spørsmål om i hvilken grad en opplevde at det var rom for å gjøre feil ved ens enhet uten at det ga negative konsekvenser, oppga 11 % at det var det i stor grad, 58 % anga at det var det i noen grad, mens 27 % opplevde at det var det i mindre grad. Vi fant ingen signifikante forskjeller distriktene i mellom eller i forhold til alder. Der det ikke er lov å gjøre feil, finnes heller ikke gode vilkår for å lære av dem.

Dette betyr at politiet opplever sterke forventninger om å være feilfrie, både fra eksternt og internt hold. Og når det gjøres feil, tar gjerne media et syndebukkfokus fremfor å bidra til å analysere vilkårene for å gjøre godt politiarbeid.

Det å skape rom for felles refleksjon og læring på arbeidsplassen krever at det skapes trygge arenaer og at det avsettes tid. På denne måten viser ledelsen at den enkelte politiansattes ve og vel og politirollens legitimitet også er et organisatorisk anliggende.


Christin Thea Wathne
Arbeidsforskningsinstituttet