Forskningsrapporten som 1. september ble presentert av Finstad og Watne avdekket meget stor frustrasjon hos politioperativt personell. Samfunnet har endret seg mye de siste årene, med grov vold, trusler, organisert kriminalitet og mer våpen. Men mindre politi til å løse alle oppgavene.

Som operativ politimann med 28 års erfaring fra forskjellige tjenestesteder og avdelinger, har jeg et arbeid jeg er glad i, som er utrolig utfordrende, variert og spennende, hvor motivasjonen er å kunne hjelpe mennesker og bidra til trygghet i vid forstand. I mange år har politiets daglige drift vært basert på stor grad av overtid, for mange mer enn 300 - 400 timer årlig. Det som burde være unntaket har i årevis vært regelen. Og mye av overtiden er utløst av akutte hendelser og utført på ubekvemme tider som natt, helg og helligdager. Politiets Fellesforbund (PF) har iherdig påpekt at noe må gjøres, og har fremmet konstruktive og konkrete løsningsforslag. Men altfor ofte har vi sett og hørt justisministeren bruke all retorisk kraft og politisk tyngde for å kritisere PF. Budbringeren kritiseres, i stedet for å gjøre noe med problemet.

Fra hele Norge rapporteres om uakseptabel lav politiberedskap, sist helg på Romerike og i Lillehammer. Medienes rolle er viktig, men vi må kunne forvente atskillig større presisjon og nyanse enn for eksempel i avisa GD hvor redaktøren på lederplass skriver det har gått et par måneder siden forrige sykdomsrunde slo ut mannskaper ved flere politikamre. Det skrives videre i lederen om sist etaten var sykdomsrammet, osv. Faktum er at Lillehammer politistasjon har en sykefraværsprosent på om lag fire, som er enestående lavt. Kanskje til og med lavere enn i GD? Også på landsbasis er sykefraværet lavt.

Videre har media gjentatt flere ganger at i Stavanger ble over tyve tjenestemenn sykmeldt en fredag før jul. Det som ikke er opplyst, er at i Rogaland politidistrikt var det denne helga to tjenestemenn som var syke, samt at noen få var på kurs. Disse skulle gå to og/eller tre vakter i løpet av helga. Da blir det helt galt å multiplisere antall tjenestemenn med antall helgevakter og konkludere med at 22 personer var sykmeldt Jeg vet dette, for jeg har kontaktet Stavanger og undersøkt. Hvorfor vil ikke redaktører og journalister søke fakta? Jeg kan garantere at vi «faker» ikke syke ved Lillehammer politistasjon. Bemanningen er, særlig i helgene, så marginal at en eneste sykmelding får konsekvenser for beredskap og bemanning. Men hva medienes sak i større grad burde handle om, er de ansvarlige myndigheters unnlatelsessynder, nemlig politietatens personell- og ressursmangel.

Hva er så årsaken til denne «krisen» i politiet? Dette er sammensatt, men fra mitt ståsted kan jeg peke på noen få, men viktige forhold. Bemanningssituasjonen i politiet er dramatisk dårlig. Politidirektørens rapport Politi mot 2020 viser dette. Regjeringen skal ha stor ros for å ha bevilget over 500 sivile stillingshjemler, men hovedproblemet på kort sikt er akutt mangel på operative stillinger. Bemanningssituasjonen vil være dramatisk fram til år 2012. Da kan den bedres under to forutsetninger. At flukten fra etaten stoppes og studentopptaket umiddelbart økes vesentlig.

Formodentlig er det justisministerens mareritt dersom PF og Politidirektoratet ikke skulle komme til enighet om unntak fra Arbeidsmiljøloven etter 1.7.2009. Uten slike unntak ville politiets bemanningskrise være katastrofal og hjulene ville definitivt ikke gå rundt i politi-Norge. Selvfølgelig vet Storberget dette utmerket godt, nettopp derfor har regjeringen brutt avtalen med hovedsammenslutningene i arbeidslivet ved å trumfe gjennom ved lov at hviletidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven ikke skal gjelde for politiet. Når politiet i 2008 har registrert 20 000 brudd på arb.miljølovens hvileregler i løpet av 10 md., kan en bare tenke seg til hva det ville bety om en ikke hadde avtalt unntak.

Sett i lys av dette, er det etter min mening intet mindre enn enestående oppsiktsvekkende at justisminister Knut Storberget i Stortingets spørretime 7. januar nok en gang avviste at det er bemanningskrise i politiet.

For det andre er politibudsjettene så lave at de effektivt hindrer politiet i «å levere varene». Som konkret eksempel kan nevnes muligheten for samarbeid og bistand fra Oslo i narkotikasaker. Hovedregelen er at Oslo må avslå grunnet økonomi og kapasitet. Det er ikke tvilsomt at våre lokale politiledere har romsligere budsjett høyt på ønskelisten. Det hjelper dessuten lite om det finnes politifolk når distriktene ikke har råd til å ansette dem. Når kartet og terrenget ikke stemmer overens må man som kjent forholde seg til terrenget.

Det tredje forholdet er politifolks lønns og arbeidsvilkår. Blant operative mannskaper i dag er det en utbredt og berettiget oppfatning at lønn ikke står i forhold til ansvar, belastning og risiko. Følelsen av at arbeidet verdsettes er fraværende. Samtlige kollegaer jeg kjenner går på arbeid når de skal, og forsøker å gjøre jobben grundig og samvittighetsfullt. Derimot finner vi oss ikke lenger i å ofre så mye av fritiden for å kompensere for den politikerskapte bemanningssituasjonen. Vi har ingen godtgjørelse for å være i beredskap på fritiden. Det er belastende nok å arbeide i ordenstjeneste 2 av 5 helger når det i tillegg er flest kvelds- og nattvakter. Er det da riktig å kritisere de politifolkene som verner om sin fritid? For en ordenspolitimann er det like naturlig å ta på skuddsikker vest som å ta på skjorta når man går på arbeid. Staten har til nå ikke innvilget oss risikotillegg, og lønnsmessig har politiet sakket akterut i forhold til øvrige statsansatte. Etter en heller beskjeden begynnerlønn er heller ikke utsiktene til en respektabel lønnskurve til stede. Også i politiet er lønn en motivasjonsfaktor.

Til slutt: dagens situasjon er en politikerskapt situasjon. Myndighetene må ta inn over seg den alvorlige situasjonen som PF og media beskriver. Idealismen i politiet er i ferd med å dø ut, og det er synd for etaten og for samfunnet. PF har fremmet flere konkrete forslag til løsning. Politimester Henriksen har fullstendig rett når han i avisa uttrykker fortvilelse over situasjonen, og at vi vil ha slutt på at politiet i Norge blir drevet på dugnadsbasis.

Mange kollegaer uttrykker at de ikke har noe annet valg enn å sette eget og etatens omdømme på spill. De ser ingen annen måte å snu den uheldige utviklingen på. Hva skal egentlig til for å vekke vår arbeidsgiver?

Det kan være et tidsspørsmål før en så alvorlig situasjon oppstår at politiet med sin lave bemanning ikke klarer å hjelpe. Jeg synes ikke befolkningen skal finne seg i det.