Du finner hele kommentarinnlegget nedenfor. Politiets Fellesforbund vil skrive et tilsvar innen kort tid.

Jeg frøs på ryggen da 4.000 politimenn marsjerte gjennom Oslos gater. Men like skremmende var mangelen på reaksjoner etterpå.

Midt i arbeidstida, midt på blanke formiddagen marsjerte 4.000 uniformerte polititjenestemenn gjennom Oslos gater. Halvparten av landets lovlige voldsmakt hadde i forrige uke trukket i uniform for å demonstrere mot en folkevalgt regjering.

Jeg frøs på ryggen. Jeg følte ubehag. Mange ble skremt. Men like skremmende var mangelen på reaksjoner etterpå. Ingen tydelig prinsipiell markering. Hvor var riksadvokaten? Hvor var politidirektøren? Mediene var aller verst, med små og forsiktige unntak. Alle behandlet saken som en ordinær tariffkonflikt. De lot Erna Solberg uimotsagt sutre og mase om dårlig politisk håndtering. Og den ellers alltid høylytte Lars Sponheim var nesten taus. Men bak det hele smilte Siv Jensen. For midt i finanskrisen hadde hennes og politiets gode hjelper, Tor Mikkel Wara, greid å få til en riktig frisk opptakt til årets valgkamp.

Var det virkelig ingen som skjønte det prinsipielt alvorlige i at halvparten av landets politistyrke midt i blanke arbeidstida trekker i uniform for å demonstrere mot en folkevalgt regjering? Var det virkelig ingen av de 4.000 som skjønte hva de hadde rotet seg inn i? Politi i uniform skal være politisk nøytrale. De skal forstå den kontrakt som eksisterer mellom folkevalgte myndigheter og samfunnets eneste lovlige voldsapparat. Når norsk politi i uniform åpent og ulovlig demonstrerer mot en venstreregjering, kan mange med en viss grunn forledes til å tro at vi ikke har et Norsk Politi, men en «klassepurk».

Den gløgge og handlingsglade, men ikke altfor prinsipielt anlagte lederen av Politiets Fellesforbund, Arne Johannessen, skjønner i alle fall ikke hva han driver med. Den ene uka huier han nesten uimotsagt om hijab i politiet. Han er rystet. Prinsipielt rystet. Uka etter marsjerer han gjennom hovedstadens gater i spissen for halvparten av samfunnets voldsmakt i protest mot en norsk regjering.

Ære være statsrådene Heidi Grande Røys og Dag Terje Andersen som ikke vek en tomme. Og ære være Jens Stoltenberg som sto fast i Stortinget uten å provosere. Og alle bør ønske statsråd Storberget velkommen tilbake.

Jeg har alltid ment at et godt demokratisk samfunn bør tåle konflikter i gråsonen mellom det lovlige og ulovlige uten at det skal ropes på lov og orden. Det gjelder også i tariffkonflikter. Og faglige rettigheter skal en både forsvare og slåss for. Men et godt demokrati forutsetter også at ansatte i politi og forsvar, helsevesen og brannvesen forstår at deres faglige rettigheter har visse begrensninger.

Hittil i norsk historie har det gått bra – stort sett. Riktignok har mange av oss hatt ubehagelige opplevelser med norsk politi. Ofte har de med stor omhu og glede ryddet opp i såkalte ulovlige demonstrasjoner. Nesten annenhver familie her i landet har hatt kontakt med et politi som ikke alltid prioriterer det vesentlige. Og mange av oss har personlige erfaringer med politifolks maktglade handlinger. Selv sitter jeg igjen med en ubehagelig følelse av at vi nå har fått et politi som er blitt en kampanjeorganisasjon for politiets tjenestemenn, og som ellers når det passer, har betydelige ressurser å sette inn mot forhold i samfunnet som de selv finner grunn til å prioritere.

Men hvorfor ble det ikke bråk? Hvorfor slapp Politiets Fellesforbund så lett unna det hele? Jeg tror det skyldtes at saken opphevet seg selv, så å si. Det politiske venstre er for faglig kamp og faglige rettigheter, og det politiske høyre har ordensmakt og politi som sin hjertesak. Og dermed forstummet den prinsipielle kritikken. Ingen sa høyt det jeg håper alle mener.

Det er i slike situasjoner at kvalifiserte medier bør rykke ut. Men det skjedde nesten ikke. De løp stort sett etter den banale tariffkonflikten som Politiets Fellesforbund satte på dagsorden. Hvor var Per Edgar Kokkvold? Hvor var alle de andre vokterne av prinsipper om blasfemiparagrafer og pressens uendelige frihet?

Dagens Høyre forundrer meg mer enn alle andre. Partiet liker gjerne å forstå seg selv som rettsstatens fremste forsvarer. Men når det koster, lar de prinsippene ligge. I stedet kjatrer Erna Solberg. Ikke en eneste politisk stemme utfordret Arne Johannessen og Politiets Fellesforbund. Skjønner ingen at vi ikke skal ha brune spor i Oslos gater?

Lønnsoppgjøret starter til uka. Jeg ønsker ansatte i helsevesen, brannvesen og i Forsvaret alt godt i årets lønnsforhandlinger.