Du finner lederen nedenfor. 

Det siste året har folk flest over hele landet hatt inntrykk av at politiet er blitt mindre synlig og mindre effektivt. Nå foreligger tall som ikke bare bekrefter dette nedslående inntrykket, men dokumenterer en så skremmende utvikling at politiske myndigheter, politiets ledelse og de ansatte må gi sine bidrag til en rask og merkbar forbedring.

Hovedtrekkene er at tallet på oppklarte forbrytelser går drastisk ned, at saksbehandlingstiden øker så sterkt at lovpålagte frister ikke overholdes og at antallet trafikkontroller reduseres betydelig. Tilsammen befester dette et inntrykk av et politi som ikke makter å gjøre jobben sin godt nok for å trygge befolkningens liv, helse og sikkerhet.

Utviklingen er spesielt trist fordi politiet frem til et stykke ut i 2008 hadde forbedret seg merkbart gjennom flere år. Dessverre er det ikke vanskelig å finne hovedårsaken til at det senere gikk galt. Polititjenestemennene ble mer opptatt av å verne egen fritid og arbeide mindre overtid enn å sørge for at jobben blir gjort. I flere måneder er det skapt et inntrykk av at politiansatte gjennomfører en stille aksjonisme som har rammet statens maktapparat på en uakseptabel måte. Arbeidsgivere og arbeidstagere må sammen bære ansvaret for at det er blitt slik, og for at denne utviklingen ikke må få fortsette.

Vi er overbevist om at politidirektør Ingelin Killengreen har rett når hun sier at politiets tilbud ikke blir bedre før konflikten i etaten er løst. Hun forsikrer at politiledelsen arbeider kontinuerlig for å løse konflikten, men så lenge resultatene uteblir, er dette en mager trøst for de altfor mange mennesker som ikke får tilstrekkelig bistand fra politiet når de trenger det.

Riksadvokaten ser så alvorlig på situasjonen at han har bedt om en redegjørelse fra hver enkelt politimester. Vi tviler på om dette vil hjelpe. Riksadvokatens tradisjonelle virkemidler, som direktiver og pålegg om prioriteringer av spesielle arbeidsoppgaver, vil ha begrenset effekt når politiets lavere yteevne skyldes en kombinasjon av for få tjenestemenn og en holdning hos mange av tjenestemennene som er så rigid at det med god grunn spekuleres om det foregår ureglementerte aksjoner i etaten.

Justisminister Knut Storberget har lenge hatt den uholdbare situasjonen i politiet som en av sine viktigste og vanskeligste utfordringer. At problemene ennå ikke er løst, viser tydelig hvor avmektig selv en statsråd blir, når en så viktig etat som politiet ikke leverer de tjenester som forventes. Det er begrenset hvor lenge både justisminister og politidirektør kan leve med en slik situasjon.