Politiet er i skarp ordkrig med regjeringen om sine arbeidsvilkår. Dessverre for politiet er utrygge mennesker dårlige lyttere.

– Vi fikk servert pengene, men vi kunne ikke selge sjela vår og arvesølvet i arbeidsmiljøloven.

Slik forsvarer Arne Johannessen at Politiets Fellesforbund sa nei til regjeringens siste tilbud. Regjeringen har på sin side argumentert for at den måtte kreve noe tilbake, ellers ville den økonomiske kompensasjonen blitt et rent lønnstillegg.

Prinsipper har stått mot prinsipper i denne saken. Regjeringen fremhever bemanning og trygghet for folk flest, mens politiet har holdt hardt på hviletidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven.

Det kler en rødgrønn regjering dårlig å bli beskyldt for å selge ut noen form for arvesølv. Når det gjelder arbeidsmiljøloven, og når alle fagorganisasjonene står samlet bak politiets krav, er det spesielt ille. På vei inn i valgkampen har en intens omdømmekrig oppstått mellom regjeringen og politiet.

I maktkampen med staten har nok Johannessen regnet med at styrkeforholdet vipper til hans fordel. En politisektor ute av kontroll er knapt til å leve med for en regjering på vei inn i både valgkamp og kriminell høysesong. Han har dessuten med seg fagforeningene når han argumenterer for at det var regjeringen som ble for «grådig» på unntak fra arbeidsmiljøloven. Det er selvsagt et problem for regjeringen at den ikke har klart å isolere politiet i sin rettighetskamp.

Likevel er det regjeringen som er i ferd med å vinne opinionen i denne saken. Johannessen driver et høyt spill. Det tærer på befolkningens velvilje, politikernes tålmodighet og til syvende og sist også politifolks kampvilje.

Når politiets kamp for gode arbeidsvilkår går ut over folks trygghet, sliter det på tilliten til etaten og uniformen. Folk mener politiet har å forholde seg til arbeidslivets spilleregler og mener de ikke etterlever sine yrkesetiske forpliktelser overfor befolkningen.

– Sykepleiere jobber hardt, jeg har ikke hørt at de sliter med motivasjonen, det kan politiet tenke litt på, sa Ap-kandidat Hadia Tajik.

Og hvor samlet vil politifolk etterhvert stå bak Johannessen? Fordi politiet sa nei til regjeringens tilbud, står politifolk med det de mener er en dårligere arbeidsbestemmelse og uten ytterligere kompensasjon. Neste år varsles som et likelønnsoppgjør der politiet sannsynligvis ikke tilgodeses.

Nå gjør politifolk kun det de strengt tatt er forpliktet til, noe som også må tære på egen integritet. Det er politifolkene selv som skal møte et publikum som utviser synkende respekt for en ineffektiv etat med synkende omdømme. For de uniformskledde blir det nok etterhvert en vanskelig dragkamp mellom lojaliteten til samfunnets rettssikkerhet og til egen forbundsleder Arne Johannesen.

At politiet nå bringer konflikten inn i valgkampen er det ikke bare regjeringen som misliker, men også opposisjonspartiene. Selv om Høyre og Frp rett nok kritiserer regjeringen, er det på ressurssituasjonen i politiet og regjeringens håndtering av politikonflikten. De vokter seg vel for å ta stilling til de konkrete kravene fra Johannessen, men nøyer seg med å kritisere begge parter. Grunnen til det er klar: De kan fort sitte i regjering etter valget med en uløst konflikt i fanget. Da må også de forholde seg til politiet og Arne Johannessen.

Og uansett valgflesk: Ikke noe parti kan overse konsekvensene dette kan få for andre arbeidstagergrupper dersom man er for ettergivende. Smitteeffekten i denne saken er verre enn svineinfluensa, og både rødgrønne og borgerlige regjeringer vil ønske å forhindre en epidemi.

Åshild Mathisen
Kommentator i Dagens Næringsliv