Du finner hele kommentarinnlegget nedenfor.

Så alvorlig var politikonflikten blitt at ingen av partene kunne leve med den stort lenger. Derfor måtte den løses – som forhandlingsmessig overtidsarbeid.

Det var nesten rørende å høre Knut Storberget, Arne Johannessen og Ingelin Killengreen i går kveld. De snakket ikke bare sammen som gamle venner –  for første gang på mange måneder brukte de også politisk innestemme.

Det var på tide.

Den bitre konflikten mellom dem var i ferd med skape fire store tapere: Først og fremst folk flest som mistet deler av samfunnstryggheten. Så Killengreen fordi hun ikke lenger var i stand til utføre jobben sin. Deretter Johannessen fordi medlemmene hans hadde satt seg fast i en klemme det virket umulig å komme ut av. Og til sist Storberget fordi han sto foran en valgkamp der politikonflikten ville overdøvet alle forsøk på å presentere positive resultater i justispolitikken.

I går var alle tre fornøyd – både med resultatet og med hverandre.

Dypt alvor
Og som alltid når en langvarig og bitter konflikt er endt med forlik er det naturlig å spørre hvorfor man ikke ble enige for lenge siden?

Et svar kan være at konflikten måtte bli så dyp og alvorlig for at partene – i første rekke Politiets Fellesforbund – skulle innse at de simpelthen måtte bli enige med sin arbeidsgiver. Et politi i åpen konflikt med samfunnet rundt seg er «ikke til å leve med», som politidirektør Killengreen så ærlig formulerte det i går.

Arne Johannessen fikk et helt lite «lønnsoppgjør» som kompensasjon. Det ble han også tilbudt for åtte dager siden, før det siste bruddet. Han har fått noe mer på enkelte av ordningene enn da, men ikke mer enn man burde sett muligheten av å få tidligere. En viktig forutsetning for gårsdagens avtale var imidlertid at et sentralt stridspunkt simpelthen ble løftet ut av forhandlingene. Det skal nå løses av en uavhengig tvistenemnd. Begge parter har allerede forpliktet seg til å godta resultat.

Stått distansen
For Knut Storberget var gårsdagen meget viktig. Han har vist frem en justisminister som ikke har lagt seg flat for uakseptabel aksjonsvilje hos statens eget maktapparat. Det har vært tøft, men han har stått distansen ut. Like viktig er det nok at valgkampen ville fått en håpløst utgangspunkt for Arbeiderpartiet med et illsint politi, og en stadig striere strøm av uoppklarte saker.

Lett er det heller ikke for en Ap-statsråd å forklare at man kjemper for at en hel yrkesgruppe IKKE skal få nyte godt av arbeidsmiljøloven.

Men nå blir hele saken historie – i alle fall som politisk krutt i årets valgkamp.