Du finner hele kommentarinnlegget nedenfor. Politiets Fellesforbund vil gi et tilsvar innen kort tid.

Det er lenge siden straffedømte møtte vilje til å forstå i debatten om kriminalpolitikk.

Fremskrittpartiets kriminalpolitiske talsperson, Jan Arild Ellingsen, sier til Aftenposten at fagfolkenes knusende dom over sentrale deler av partiets kriminalpolitikk er det «dummeste» han har hørt. Kriminalpolitikk har i lang tid vært partiets paradegrein sammen med innvandringspolitikken. Det vil si, paradegreinen er frykt. Fremmedfrykt i forhold til innvandrere og frykt for å bli offer i kriminalpolitikken.

Det begynner å bli lenge siden straffedømte personer møtte en Inger Louise Valle eller Arne Haugestad i norsk offentlighet. Det er i dag ingen etterspørsel etter forklaringer på hvorfor noen begår forbrytelser, og de fleste ikke gjør det. Det er også liten nysgjerrighet på hvorfor noen lovbrudd betraktes langt mildere enn andre. Trafikkvold sammenliknet med annen vold er et eksempel. I denne valgkampen foreslo Frp-leder Siv Jensen at Utrykningspolitiet heller burde jage kriminelle bander enn å stå i veikanten med «målerne sine». Fartsbøller er ikke som andre bøller. De kan jo være en av oss, sjefredaktør Harald Haave i Se og Hør for eksempel, mens andre bøller alltid er en av «de andre». Sigøynere for eksempel.

Jeg er ikke spesielt glad i tjuver og kjeltringer. En av mine nærmeste ble i sommer utspekulert rundstjålet av utlendinger i Oslo. Det nedsetter livskvaliteten når slikt skjer, selv når det økonomiske tapet er lite takket være forsikringer og garantier. Som nærtstående til et offer for økningen i vinningskriminaliteten i landet er jeg med i målgruppa for politikerkravet om mer politi, lengre straffer og strengere fengselsregimer som ikke tilbyr skurkene luksushybler med gratis kabel-TV og varmemåltider á la carte tilberedt i henhold til religiøse forbud og påbud.

«Hard mot de harde» har i flere tiår vært standarden i amerikansk politikk. Nå sitter drøye 3 millioner amerikanere i fengsel, omtrent én prosent av befolkningen. Fattigfolk og minoriteter er kraftig overrepresentert. Ennå har vi et stykke dit, men vi er på vei. Her hjemme er vi nettopp ferdig med et år da politiet drev en ikke-aksjon som er kjent fra andre områder i arbeidslivet der det har vært konflikt, men fredsplikt. Nylig forelå statistikken over anmeldte og oppklarte lovbrudd. Den viste at oppklaringsprosenten var gått ned. Både justisminister Knut Storberget og politidirektør Ingelin Killengren sier at politikonflikten er medvirkende årsak til at flere lovbrytere har sluppet straff. Protestene fra leder for Politiforbundet, Arne Johannessen, har vært spake.

Det er en sentral politisk oppgave å sørge for et trygt samfunn. Det moteriktige nå er å kreve mer politi og lenger straffer. Den vanskelige oppgaven er å skape et samfunn som gir borgerne like sjanser og like rettigheter, og der også lovbrytere har fulle menneskerettigheter. Men det har alltid vært få stemmer å hente på human kriminalpolitikk og fangebehandling. Stemmene ligger der justisminister Knut Storberget forsøkte å rykke inn i helga da han ut av den tynne, blå luft lanserte et forslag omen ny innsatsstyrke i politiet på mellom 20 og 60 personer med utgangspunkt i Kripos, Utrykningspolitiet og lokale politidistrikter. Storbergets klarsyn kom så brått på at UP-sjefen ikke hadde hørt om det. Men så var det jo bare Storbergets forsøk på å svare på Fremskrittspartiets utspill om å legge ned trafikkontrollen, bevæpne UP og sette dem inn i (bil)jakten på bandene.

Det er et nytt innslag at «organisert kriminalitet» er blitt til «bander» som foreløpig er denne valgkampens klarest fryktutløsende ord. I sitt program går Fremskrittspartiet inn for full væpning av det norske politiet, men i valgkampen vil Jan Arild Ellingsen plutselig ikke gå lenger enn politiet selv ønsker. Full væpning ble for sterkt, selv for Arne Johannessen som inntil Frp tok skrittet fullt ut, knapt nok hadde sett enn maskinpistol han ikke mente norsk politi burde få. Flere av strukturene i den norske debatten om kriminalpolitikken har sine paralleller i den amerikanske. Også der har kravet vært mer politi til å sette inn i trøblete områder der fattigfolk bor. Der kom regelen om at tre dommer gir livsvarig fengsel i enkelte delstater. En omtumlet rusmisbruker stjal noen videofilmer, og hadde to dommer fra før. Livsvarig. Noen synes det er lov og orden.

Samtidig er de amerikanske kontrollorganene med ansvar for å sørge for at den virkelig store pengestrømmen i samfunnet foregår i lovlige og forsvarlige former, blitt systematisk svekket og nedbygget. Det la veien åpen for Enron, Bernie Madoff og finanskrakket. Her hjemme vil Frp kopiere suksessen ved å kutte i skatteetaten, tollvesenet og Kredittilsynet.