Han har skrevet et leserinnlegg i Norsk Politi hvor han går til angrep på det han mener er en fraværende politisk vilje til å gi politiet signaler om hva de skal prioritere.

I følge Bruusgaard får politiet stadig nye oppgaver, og samfunnet bevilger seg nye og kostbare goder som kun unntaksvis er fullfinansiert. Han mener de nye oppgavene spiser opp politiets kjerneoppgaver som ivaretakelse av ordensoppgaver og kriminalitetsbekjempelse. Samtidig er det ikke politisk vilje til å gi politiet signaler om hva som skal prioriteres.

Sluttresultatet kan bli at den ansatte selv må finne ut hvilke av de prioriterte sakene som likevel må nedprioriteres og da står valget mellom å gå ned i kvalitet eller unnlate å utføre pålagte oppgaver, mener Bruusgaard.

Som et eksempel på hvordan politiressurser bindes opp i andre og nye oppgaver, trekker han frem Kripos-betjenter som brukes til å transportere varetektsfanger til fremstilling i retten.

Bruusgaard mener løsningen er økt bruk av videokonferanse i forbindelse med fengslingsmøter. Det vil spare politiet for transportkostnader. Han mener videokonferanse ikke blir tatt i bruk fordi noen mener det går ut over rettssikkerheten.

Konsekvensen er at befolkningen jevnlig må ta en kostnad i form av at store deler av politistyrken til Kripos bindes opp i forbindelse med transportoppdrag, skriver Reidar Bruusgaard i sitt innlegg i Norsk Politi.

Justispolitiker André Oktay Dahl (H) synes Bruusgaard treffer spikeren på hodet i innlegget.

– Jeg tror alle politikere må ta skylden for dette. Vi vil gjerne at alt skal gjøres på én gang og det blir mange signaler for politiet, sier Dahl til Aftenposten.

Terje Moland Pedersen, statssekretær i Justisdepartementet, mener Bruusgaards innspill er spennende.

– Men jeg er helt uenig med ham i at politiet ikke har fått tilført nye ressurser. Her taler matematikken mot ham. Det er en betydelig økning i antall årsverk, sier statssekretæren til Aftenposten.

Moland Pedersen vil også ha enda mer konkrete tilbakemeldinger og innspill til hva politiet selv mener bør prioriteres ned.