Du finner hele kronikken nedenfor. Politiets Fellesforbund vil om kort tid skrive et tilsvar.

Narkotikapolitikken kommer til å bli diskutert i høst. Stoltenbergutvalget lanserte viktige perspektiver, men for mye av debatten kom til å kretse rundt forslaget om å åpne for behandling med heroin. Mange av de øvrige forslagene er viktigere. Innstillingen signaliserer en ny grunntone i narkotikapolitikken: Den bør være mykere, med mindre vekt på justissektor og politi.

Klokt forslag
Det er et klokt forslag. Justisminister Knut Storberget ga det tilslutning, da han her i avisen gikk inn for endringer i narkotikapolitikken. Han vil vri ressursbruken bort fra justissektoren. Portugal er blant landene en kan ta som forbilde, hevdet han. Men han sa også at debatten er vanskelig, at han vil møte sterke aktører, i dype skyttergraver (Aftenposten 18. juni).

Han har rett. Debatten er vanskelig. Det kan være nyttig å starte med premissene for politikken. Nylig er Oslo-politiet blitt kritisert for å vise bort frivillige hjelpere ved Oslo S. Denne konflikten har vi sett i mange europeiske byer. Det vanlige i dag er nulltoleranse for åpent rusbruk, men politiet har først kunnet finne en konstruktiv rolle når det er lagt til rette for et samspill med sosial- og helsesektoren. Mange i politiet gjør en god jobb. Men i dag har de en håpløs rolle. Hvorfor ble det slik?

Alkohol og tobakk
En rekke stoffer kan påvirke hjernen slik at en utvikler vanemessig bruk. Bruk av noen av dem kan ha store helsemessige konsekvenser. I vårt samfunn er tobakk og alkohol viktigst. Begge stoffene har en formidabel kostnadskonto hva angår sykdom og død. I kjølvannet av alkoholbruk finner vi også sosiale problemer, ulykker, selvmord og vold. En ble tidlig klar over dette, og allerede på 1800-tallet fikk en mobilisert en folkelig opinion.

Med basis i Edruskapsloven fikk vi nemnder, restriksjoner, omsetningsmonopol og skjenkebestemmelser. Etter hvert ble det klart at det totale alkoholforbruket er en nøkkel til å forstå skadene, og at tilgjengeligheten på alkohol er avgjørende for forbruket. Det har vært økende liberalisering de siste årene, men fortsatt har en rimelig restriktiv alkoholpolitikk støtte i befolkningen. Alkoholskadene holdes under en viss kontroll. På tobakksfeltet har vi sett en annen utvikling: Stadig sterkere restriktive tiltak og helseopplysning har redusert andelen røykere dramatisk. Gevinsten for folkehelsen er enorm. Også her har politikken hatt støtte i befolkningen.

En annen historie 
Narkotikapolitikken har en annen historie. Morfin, heroin, kokain og etter hvert cannabis kom i bruk i vestlige land ved starten av 1900-tallet, og internasjonale konvensjoner ble etablert for å regulere omsetning og bruk. Vi hadde en liten gruppe som misbrukte slike stoffer også her i landet, men frem til og med 1950-tallet ble de ikke møtt som lovbrytere.

På 1960-tallet økte forbruket, ikke minst av cannabis, og det ble et taktskifte i politikken. Den hardnet til og ble løftet inn i strafferetten og justissektoren. Strafferammene økte på få år til lovens strengeste nivå, og andelen som ble strafforfulgt ble meget stor. I ettertid er det ikke enkelt å identifisere de nasjonale ideologene bak politikken. Men mye var importert fra USA, hvor den omfattende «war on drugs» startet på slutten av 1960-tallet.

Fyller fengslene
I dag er narkotikalovbrudd den største gruppen forbrytelser i Norge. De som dømmes for slike lovbrudd fyller våre fengsler. Et flertall av dem som sitter fengslet har selv problemer med rusmidler. Vi mener den knallharde krigen mot narkotika har vært uheldig. Den har dessuten vært et fremmedelement i vår rusmiddelpolitikk. Stadig flere, i alle vestlige land, kommer til den samme erkjennelsen. I USA har presidenten selv avlyst «war on drugs».

Dypt sett er det liten forskjell mellom tobakk og alkohol og de stoffene vi har valgt å kalle «narkotika». En rasjonell politikk bør legge likhetene mellom stoffene til grunn. Målet må være å redusere bruken av alle avhengighetsskapende stoffer så mye som mulig. Vi bør derfor utvikle en samlet rusmiddelpolitikk som også omfatter nikotin. På narkotikafeltet er det dessuten et mål å redusere kontrollskadene ved dagens politikk.

Strafferetten tonet ned
For mange strafforfølges, for mange sitter fengslet, for mange dør av overdoser, for mange trygdes og faller ut av arbeidslivet. Overfor de legale stoffene tobakk og alkohol har vi en stor verktøykasse av restriksjoner, forebyggende tiltak og behandling som har hatt god effekt. Det er slett ikke alt som har vært mislykket i den norske narkotikapolitikken. Men vi bør se hva som kan brukes av denne verktøykassen i en ny og mykere narkotikapolitikk. Vi bør også se på de erfaringene en har gjort i andre land de siste årene. Over hele Europa, ikke bare i Portugal, har en sett reformer, hvor betydningen av strafferetten er blitt tonet ned. Noen mønstre avtegner seg allerede.

Liten sammenheng 
Den viktigste lærdommen er at stor vekt på strafferetten og kriminalisering av bruk og besittelse av narkotika ikke synes å ha hatt noen viktig forebyggende betydning. Det er i det hele tatt liten sammenheng mellom straffenivået og forbruket av narkotika. Andre forhold - kultur, økonomi, levekår spiller en viktigere rolle. Selv om politiets rolle reduseres, øker ikke forbruket av narkotika. Derimot kan kontrollskadene reduseres.

Men politiets reduserte rolle må ikke erstattes av et vakuum: Den mest spennende i den narkotikapolitikken vi ser konturene av, er hvordan nye og mykere sanksjons- og støttesystemer utvikles overfor brukerne av narkotika. Mye har rot i sosial- og helsepolitikken, og strafferetten erstattes av sivilretten. Politiet får en endret rolle sammen med rådgivere, konfliktråd, nemnder og profesjoner som driver støtte og kontroll.

Helhetlig politikk 
Et første skritt vil være å orientere seg i spekteret av tiltak en nå ser komme over hele Europa. Et neste skritt vil være å utforme en helhetlig politikk – for alle våre avhengighetsdannende stoffer. Regjeringen Stoltenberg bør makte å levere en stortingsmelding før neste valg. En mer rasjonell politikk vil dessuten neppe koste mer penger.

Politikken overfor rusmidler vil fortsatt være preget av konflikter. Men de kan komme til å ta en ny form. En nye og mer solidarisk rusmiddelpolitikk innebærer at vi alle må godta restriksjoner. I dag er det noen som kjemper mot restriksjoner på tobakk og alkohol, men som er for en narkotikapolitikk med vekt på straff og politi. Kanskje vil vi se nye konstellasjoner i løpet av den høsten vi har foran oss.