Du finner hele kommentarinnlegget nedenfor.

Han var oppgitt, mellomlederen. Han strevde med avdelingen sin, og var på randen til å gi opp.

«Jeg tar støyten for alt det de over meg beslutter, og blir selve symbolet på alt som er vanskelig. Men hver gang vi får til noe, er det medarbeiderne som fremheves, eller toppsjefen som får æren. Jeg føler meg helt usynlig!»

Sukket kom fra hjertet, og var presist formulert. Slik er tidvis mellomlederlivet.

Topplederne en krevende tilværelse på sitt vis, men det er annerledes. En kjapp sammenligning:

– Topplederen må fronte alle de store, upopulære beslutningene, med alt det fører med seg.

– Topplederen må ta hele støyten, også i mediene, når nivåene under ikke gjør jobben, eller slurver.

– Topplederen blir i sterkere grad enn noen andre symbolet for de dårlige tidene, når de rammer. Presset fra eierne merkes også godt i slike faser.

– Men topplederen får også svært mye, for ikke å si hele æren når det går bra.

– Topplederne har som regel flere støttefunksjoner rundt seg enn mellomlederne har.

– Dessuten kan topplederen i større grad velge hvem han eller hun har personalansvar for, altså sin egen ledergruppe. Dessuten har topplederen en ledergruppe, som er en viktig støtte.

– Til slutt er topplederens rom for å påvirke og ta beslutninger stort, gitt at forholdet til eierne og styret er godt.

Mellomlederne har en noe annen tilværelse. Mellomlederne som koser seg, opplever at de får påvirke på nært hold, de klarer å flytte deler av virksomheten merkbart videre. De opplever at de får folk med seg, at medarbeidere blir motivert og føler seg betydningsfulle.

De opplever små mirakler når de får mer ut av medarbeideren enn både de og medarbeideren trodde var mulig. Og de som har en tydelig plan, og klarer å gjennomføre den, blir forhåpentlig lagt merke til i organisasjonen, og får belønning og nye muligheter. Dessuten får de muligheten til å lære bredere og dypere om bransjen de er i.

De lærer usedvanlig mye om mennesker fordi de må håndtere ulike typer mennesker, situasjoner, evner og viljer. De lærer ikke minst mye om seg selv, sine egne styrker, svakheter, overraskende talenter og usikkerheter. Mellomlederlivet er en god skole for ansatte som vil utvikle seg, og teste seg.

Men lett er det ikke. For mellomlederne har det med å havne i en skvis mellom toppledelse og medarbeidere. Ofte er de rekruttert fra organisasjonen, og har vært en likestilt kollega i flere år. Plutselig skal de ta beslutninger som påvirker kolleger, de skal evaluere arbeid de har gjort, og de skal orke å bli upopulære blant mennesker de tidligere koste seg med rundt bordet i kantinen. I motsetning til topplederen kan mellomlederen bare i begrenset omfang påvirke sammensetningen av gruppen hun leder, og det har sine sider.

Den lojale mellomlederen gjennomfører topplederens beslutninger, også når hun var uenig under diskusjonene i forkant. Men hun står ofte tettere på misnøyen, og får mer av kjeften enn topplederen får, når beslutningen er upopulær. Fremdeles oppfatter mange ansatte mellomlederen som en slags supertillitsvalgt, som skal tale deres sak. Det krasjer med lederrollen, som er å gjennomføre beslutninger, også når det ikke er populært.

Mellomlederne er toppledernes verktøy i arbeidet med å få gjennomført alt de vil ha gjort. De er smurning og motor i systemene. Uten mellomlederne stopper Norge. Det vet enhver toppleder med selvinnsikt og antenner. «Nøkkelmedarbeidere» kalles de dyktigste av dem, og vi kan knapt ta for godt vare på dem.

Topplederen får kjeften hun er betalt for å ta, og kan ikke klage på det. Ikke minst fordi hun også får mer av æren enn hun strengt tatt fortjener.

Så hver gang en toppleder blir rost opp i skyene, som eksempelvis undertegnede ble denne uken, skal vi tillate oss å tenke: bak enhver vellykket toppleder står et kobbel med lojale og dyktige mellomledere.