Det er foreslått tilførsel av 27 nye stillingshjemler, og at disse skal arbeide 100 prosent med vold mot kvinner. Tilførsel av 27 nye stillingshjemler med tilhørende lønnsmidler er positivt, men på langt nær tilstrekkelig for å sikre at sentrale prioriteringer blir fulgt opp i hvert enkelt politidistrikt.  

Det fremkommer også at opplæringsvirksomhet skal skje innenfor allerede eksisterende strukturer, men at det må påregnes økte utgifter til kurs og informasjonsmateriell, minimum 1 million kroner årlig i 5 år.  Da det ikke foreligger informasjon om hvordan man har kommet frem til dette tallet synes det vanskelig å kommentere og vurdere om dette er tilstrekkelig. Det synes imidlertid svært lavt estimert.

Følgende siteres fra utredningen:

"Dersom denne type saker ikke prioriteres i det enkelte politidistrikt, må det altså skyldes noe annet enn mangel på sentrale retningslinjer. En slik manglende prioritering kan selvfølgelig skyldes at ledelsen i det enkelte politidistrikt ikke tar saker om vold mot kvinner tilstrekkelig på alvor. Mer sannsynlig skyldes en slik nedprioritering mangel på kompetanse eller mangel på ressurser eller en kombinasjon av disse faktorene. For å sikre at de sentrale prioriteringene følges opp i det enkelte politidistrikt, er det altså nødvendig at distriktene tilføres både ressurser og kompetanse om saker om vold mot kvinner i nære relasjoner."

PF er av den oppfatning at svaret på hvorfor de sentrale prioriteringer ikke følges opp er mer kompleks enn som så.  Det er blant annet foreslått til dels betydelig omlegginger at politiets rutiner for arbeid med saker om vold mot kvinner for å sikre god kvalitet. Kvalitet og prosessorientert arbeid er ressurs- og tidkrevende, særlig i en oppstartsfase.

Vi er enig i at Politidirektoratets håndbok for politiets behandling av saker om politivold er et godt utgangspunkt, men allikevel er det hver enkelt tjenestemanns kompetanse (holdninger og real- og formalkompetanse) og ressurser (tid og penger) i møte med kvinner i slike situasjoner som er avgjørende. Vi har lenge etterlyst bedre og mer hensiktsmessige indikatorer nettopp for bedre å kunne måle kvaliteten på politiets arbeid. Saksbehandlingstid og oppklaringsprosent er de måleparametere som hvert enkelt politidistrikt fokuserer og rapporter i henhold til. 

Ressurser, kompetanse og nye måleparametere er derfor vesentlige faktorer som sammen kan føre til en god måloppnåelse. Ikke bare i denne type saker, men også generelt for politiets arbeid.

Behovet for ressurser bør følges tett opp for en best mulig måloppnåelse. Vi imøteser  derfor tilbakemelding om konkrete tidspunkter for evaluering av ressursbehovet.