– Det var etter hvert klart at staten styrte mot et brudd. Dette ble tydelig fordi det var liten framdrift og ingen vilje til å imøtekomme våre krav.

– Derimot kom staten med et tilbud som i praksis ville føre til en omkamp på saker og temaer som arbeidstakerorganisasjonene har avvist i tidligere tariffoppgjør og som det ikke lå noen åpning for i våre krav om at vi ville forhandle på. Dette handler blant annet om arbeidstakerrettigheter, sosial sikkerhet, sykelønn, mer makt til arbeidsgiversiden og angrep på finansieringen av opplærings- og utviklingstiltak for tillitsvalgte (OU-midlene).

– Alle provokasjonene på enkeltområder spesielt samt totalt manglende imøtekommenhet generelt førte til at det ikke fantes noen plattform å fortsette forhandlingene på.

– UHO viste forhandlingsvilje, blant annet ved å gi staten tid før forhandlingene om økonomi kunne starte. Når de i en slik kontekst velger å provosere, er det ikke lenger noe forhandlingsgrunnlag. Dermed provoserte staten fram et brudd.

– Staten truer dessuten det likeverdige partsforholdet. De vil desentralisere samtidig som de vil forsterke arbeidsgivernes posisjon og svekke arbeidstakernes posisjon, og de truer tillitsvalgtskoleringen. Dette er særlig provoserende fordi det skjer i en periode der staten er inne i store omstilinger

– UHO har lagt vekt på likelønn og at den lønnsmessige snuoperasjonen som startet i 2002 skulle videreføres i årets oppgjør. Avstanden i lønn mellom arbeidstakere med tilsvarende utdanning, kompetanse og ansvar i staten og i privat sektor er fortsatt uakseptabel stor. Tilbudene fra staten inneholdt ingen ting som kunne tyde på at staten ville være villige til å gjøre spesielle grep for utdanningsgruppene.

– UHO er ikke komfortabel med den profilen det virker som staten har lagt opp til i oppgjøret. Staten vil ha en stor lokal pott, og mindre til sentrale justeringsforhandlinger. Det løfter ikke de gruppene UHO ønsker å løfte.


Med vennlig hilsen
Politiets Fellesforbund