UNIO

Innledning
FAFO og AFI har på oppdrag fra Fornyings- og Administrasjonsdepartementet utarbeidet rapportene, og forbundsstyret har behandlet høringssvaret til Unio i møte 6. mai 2008.

At særaldersgrensene er tema i pensjonsdebatten har det vært lagt politiske føringer for gjennom hele prosessen i arbeidet med ny pensjonsordning. I stortingsvedtaket om pensjonsreformen ble det vedtatt at særaldersgrensene i offentlig og privat sektor skulle vurderes.

Disse rapportene er således oppfølging av de politiske vedtakene og beslutningene.

Det at særaldersgrensene blir vurdert i en så omfattende reform som pensjonsreformen er naturlig, men det er viktig at fokuset blir korrekt i forhold til arbeidstakerne og at det ikke blir ensidig fokus på det overordnede målet om at alle skal stå lengre i arbeid, helt til 67+.

Behov for særaldersgrenser
FAFOs rapport har innledningsvis en gjennomgang om særaldersgrensene i Norge, og i den sammenheng er det i kap. 1.1 vist til Stortingsmelding nr. 5 2006 - 2007. Dette er nærmere omtalt i meldingen på sidene 131 og 132, hvor det bl.a. sies
"Særaldersgrenser som system bygger på en forutsetning om at grupper av arbeidstakere, sett under ett, ikke kan fortsette i arbeid ut over en gitt alder. Dagens system tar ikke hensyn til individuelle variasjoner når det gjelder fysisk og psykisk helse. Systemet tar heller ikke hensyn til at kravene til tjenesten kan endre seg over tid...

...og videre...

Prosjektet skal vurdere hvilke endringer som har skjedd siden innføringen av dagens særaldersgrenser når det gjelder krav til arbeidstakerne, helsemessig utvikling og gjennomsnittlig levealder for ulike yrkesgrupper.

...og videre...

Arbeidet skal legge til grunn det tverrpolitiske ønsket om å motvirke diskriminering i arbeidslivet, fremming av et inkluderende arbeidsliv og hindre utstøting av eldre arbeidstakere, i den hensikt at det i fremtiden blir arbeidets art og risiko, og ikke en bestemt alder, som avgjør behovet for en tidlig pensjonering.

I FAFOs brev av 3. september 2007 til departementet står det bl.a. å lese under pkt. 6 "Behov for ny empiri":

1. Arbeidsforhold, krav og belastninger i de aktuelle yrkene/stillingene (arbeidsmiljøundersøkelse).

Formålet med en slik undersøkelse må være å kartlegge de formelle og reelle kravene som stilles til innehaverne de aktuelle yrkene. 

Ved gjennomgang av rapporten finner vi dessverre lite igjen av en realitetsgjennomgang av behovet basert på utviklingen i yrket, og flere steder i rapporten er det vist til at de ikke har hatt mulighet til å gå inn på helt sentrale temaer for å utdype dette mer. Det er sterkt beklagelig, og vi kommer tilbake med utdyping av noen av disse elementene senere i høringsbrevet.

FAFO sier selv i rapporten at de ikke har undersøkt konsekvensene i forhold til belastning, men de har heller ikke beskrevet utviklingen som har skjedd i politiyrket.

Vi finner det helt utilfredsstillende at det ikke er en mer grundig gjennomgang av dagens behov for særaldersgrenser. Dette er etter vår mening en stor svakhet ved rapporten. Den grunngivingen som var brukt i 1978 for å opprettholde særaldersgrensene har sin fulle berettigelse i dag også, bortsett fra den uforståelige forskjellen mellom politibetjenter ved lensmannskontorene og politistasjonene. Vi krever at det dokumenteres dersom ikke politikerne har samme oppfatning.

I AFIs rapport, pkt. 2.2.3, er deler av utviklingen omtalt i forhold til kriminalitetsutviklingen og reduksjon i antall tilgjengelige mannskap som utsagn fra respondentene.

Endringene i politi- og lensmannsetaten har vært omfattende – i negativ forstand for ansatte i politi- og lensmannsetaten i forhold til ulike belastninger, ikke minst i forhold til en mye hardere og mer brutal hverdag. Dette er forhold som ikke bare berører dem som arbeider i gaten, men i like stor utstrekning også etterforskere og ledere.

Mens en i tidligere år hadde muligheter for å ivareta polititjenestemenn ved i større grad å gi dem "skjermede" arbeidsplasser er ikke det lenger tilfelle, da sivile har overtatt mange av de oppgavene som var egnet til "skjermet" arbeid. Dette er også en konsekvens av en villet politikk i forbindelse med politireformen, hvor et av siktemålene var å i større grad rendyrke polititjenestemenn til politioppgaver og at sivile overtok oppgaver som tidligere var utført av politiutdannet personell. Som det er påpekt i AFIs rapport i pkt. 2.2.4 arbeides det fortsatt med å tilrettelegge arbeid slik at flere sivile ansettes for å overta oppgaver som har vært utført av polititjenestemenn. Dette medfører at det også i fremtiden blir enda færre "skjermede" arbeidsoppgaver som polititjenestemenn kan overta. Det vises til at det er lettere for en polititjenestemann å få andre oppgaver internt enn eksempelvis i fengslene, men det er en "smertegrense" også for politiet innenfor dette, sterkt avhengig av budsjett og rekruttering.

Polititjenestemenns hverdag inneholder en stor grad av uvisshet om hva en står ovenfor, eller kan komme til å stå ovenfor, i kontakten med publikum siden en ikke vet hvilke oppdrag en kan få i løpet av en arbeidsdag, i motsetning til mange andre arbeidstakere som har et definert område og kjente "klienter" å forholde seg til. Sammenligning med andre arbeidsgrupper kan derfor ikke bli reell i forhold til politiets spesielle arbeidsoppgaver.

I FAFO-rapportens innledning vises det til Tove Midtsundstads rapport "Ikke nødvendigvis sliten" (Fafo-rapport 482 2005). I den rapporten har hun intervjuet 1800 statsansatte som er pensjonister, og konkluderer med at arbeidstakere som omfattes av lavere særaldersgrense fortsatt besitter arbeidsevne som kan benyttes til annet arbeid.

PFs Pensjonsgruppe hadde møte 21. - 22. mai 2007. Til møtet hadde vi invitert forsker Tove Midtsundstad, FAFO. Hun var bedt om å omtale seg om undersøkelsen og grunnlaget for denne spesielt i forhold til politiet, slik at vi fikk et bredere grunnlag for å forstå dette fenomenet.

I undersøkelsen om arbeid etter pensjonering var polititjenestemenn og forsvarets personell slått sammen. Ved gjennomgangen hennes var hun helt åpen på at forholdene rundt polititjenestemenn rent forskningsmessig var basert på et svakt grunnlag. I hennes undersøkelse var det kun 64 polititjenestemenn som var i grunnlaget av det totale antall på 1800. Dermed var rapportens konklusjoner mer å se på som antydning enn fakta. Det hun derimot kunne fastslå som ganske tydelig var at polititjenestemenn pensjonerte seg i hovedsak som 57-åringer. Dette ga et så tydelig utslag, at selv med så liten andel polititjenestemenn var det helt markert.

Går vi inn i tallene på hvor mange som arbeider etter pensjonering av polititjenestemenn i hennes undersøkelse viser det seg at dette er 32 av 64. Av disse 32 er det kun åtte som arbeider heltid, eller mer enn 30 timer. For den resterende delen var det variabelt arbeidsomfang, og da hun ble utfordret på om alt dette var lønnet arbeid ble hun vag. I hennes materiale er det også tidligere polititjenestemenn som arbeider med historieskriving, sosialt engasjement osv, og hun kunne ikke fastslå at alle av de 32 hadde lønnet arbeid.

SSBs vedlagte notat har identifisert politi med aldersgrense 60 år (pkt. 4.1). I denne opplistingen fremgår stillingskode 0150 kommandør og 0326 lensmann. Kommandørkoden er ukjent for oss, og for 0326 lensmann har de ikke særaldersgrense på 60 år.

Det er en svakhet i SSB-notatet at den ikke viser det totale antall som inngår i gruppen, men kun tar for seg dem som fortsatt har en eller annen arbeidstilknytning. Så vidt vi kjenner til sier den heller ikke noe om omfanget av arbeidet den enkelte har.

Vi er kjent med at en del av dem som går av med pensjon velger å finne en "mykere overgang" til pensjonisttilværelsen ved at de har et arbeidsengasjement i en periode etter pensjonering fra etaten. Det som kjennetegner disse arbeidstakerne er at de velger arbeidsoppgaver fjernt fra det arbeid de tidligere hadde både i forhold til oppgaver, ansvar og belastning.

Vi anser det som positivt at dem som ønsker å bidra med sin arbeidskraft i en periode har mulighet til å gjøre det, innenfor en ramme de selv finner muligheter for.

Politiets Fellesforbund har tatt initiativ til å få igangsatt et prøveprosjekt i Hordaland, i samarbeid med arbeidsgiver, for å medvirke til at arbeidstakere fortsetter utover nedre grense for pensjonering. Dette tiltaket er dessverre også begrenset i forhold til økonomi og hvilke tjenestemenn som kan få tilbudet. Nytteverdien av dette prosjektet blir derfor begrenset.

Kap 1 Om særaldersgrensene i Norge
Rapporten har en gjennomgang av grunnlaget for særaldersgrensene, men vi er meget utilfreds med at "NOU 1978:43 Aldersgrenser i staten" ikke er nevnt i denne sammenheng. I denne er polititjenestemenns behov for særaldersgrenser nøye gjennomgått – og konkludert på en god måte i kap. 10.

I FAFO-rapporten har de omtalt yrker med særaldersgrenser som stiller større krav til fysiske/psykiske egenskaper, for ikke å feile da feil i den gruppen kan få store konsekvenser. De har ikke hatt mulighet til å undersøke om evnen til å feile pga fysikk/psyke svekkes ved oppnådd særalder eller om de yrkene polititjenestemenn fortsetter i krever tilsvarende sterk fysikk/psyke. Det er helt essensielt å vite om man feiler mer når man blir eldre, spesielt i yrker hvor feil kan få fatale konsekvenser. Når det i utgangspunktet er strenge opptakskrav betyr det en "forhøyet" terskel for ikke å feile og må berøres i forbindelse med vurdering av behovet for opprettholdelse av særaldersgrensene.

Når oppdraget er å se på utviklingen i forhold til endringer i arbeidssituasjonen for grupper som har særaldersgrenser virker det enda mer forunderlig at det ikke er gjort en analyse av hvilke kriterier som lå til grunn den gang da særaldersgrensene ble innført, og opprettholdt i 1978, i forhold til hvordan hverdagen fortoner seg i forhold til dagens arbeidssituasjon.

I FAFO-rapporten (s. 18) er det vist til Aldergrenselovens adgang til å arbeide utover særaldersgrensen. PF har markedsført dette gjennom flere år, og vår politikk på dette området er at det skal være mulig for dem som er skikket til videre arbeid å benytte seg av denne ordningen. Vi tror imidlertid at det er en faktor i dette at de budsjettmessige mulighetene er begrenset og således blir det i en del tilfeller en vurdering av behovet for å tilsette yngre arbeidstakere i den operative styrken fremfor å beholde en erfaren tjenestemann utover særaldersgrensen. Dersom budsjettsituasjonen var annerledes ville det være atskillig enklere å oppfylle intensjonene om å bidra til senere pensjonering. Behovet/presset for å ansette yngre arbeidstakere gjelder også i forhold til forventningen om at polititjenestemenn slutter på nedre grense. En aktiv personalpolitikk må inneholde stimuli i form av lønn, fridager, bevisst kompetansebruk m.m. for å bidra til at ytterligere flere velger å stå i arbeid utover den nedre grense.

AFI-rapportens pkt. 2.3.5 omtaler synet på seniormedarbeidere og seniorpolitikk. Det er sammenfallende med vår erfaring at det nå er en trend blant polititjenestemenn at personer som velger å fortsette i arbeid utover nedre særaldersgrensenivå (57) år blir betraktet som positivt. Vi savner imidlertid en mer aktiv seniorpolitikk for denne gruppen personer. Det kunne motivert enda flere til å stå lenger i arbeid. Gjennomsnittlig avgangsalder er 58,5 år.

Kap 2 Arbeidets art og risiko – uvanlige belastninger og spesielle krav
Det er en utfordring at det ikke er mulig å ha spesifikke undersøkelser for polititjenestemenn med særaldersgrenser og at polititjenestemenn må settes inn i samme kategori som andre med tilsvarende særaldersgrenser.

Politiyrket er et spesielt yrke som utøves i møte med mennesker i alle livsfaser og –situasjoner. Det er også det eneste yrket hvor bruk av makt i fredstid ofte er en forutsetning for å kunne gjennomføre yrkesutøvelsen på en sikker og god måte ovenfor samfunnets øvrige borgere. Polititjenestemenn skal i ytterste konsekvens forsvare andres liv med sitt eget, og opplever en stadig økende voldskultur i samfunnet. "Menigmanns" opptreden ovenfor politiet gjenspeiler ofte den manglende respekt for samfunnets regler, og setter polititjenestemenn på mange og vanskelige utfordringer i det daglige virke. Slik sett har samfunnets respekt for politiet blitt endret i de senere årene.

Politidirektoratet utga i 2007 rapporten "Virkning av vold og trusler på arbeidsmiljøet i politi- og lensmannsetaten". I rapporten er det bl.a. gjengitt statistikk over utviklingen av anmeldelser for vold mot polititjenestemenn, trusler, hindring og forulemping av offentlige tjenestemenn. Dette viser en urovekkende utvikling med en kraftig og bekymringsfull økning gjennom mange år fra 2149 saker i 1999 til 3532 saker i 2006.

Rigspolitiet i Danmark gjennomførte en tilsvarende kartlegging i 2007, og i rapporten "Kortlægning av trussels- og voldssituationen i forhold til politiets ansatte" fremgår det at antall anmeldelser for de samme forhold (dansk straffelovs § 119) har hatt en registrert økning i antall saker fra 1877 i 2000 til 3071 i 2006.

Av Rogalandsforsknings rapport (Levekår og pensjon i norsk politi 2003) fremgår det at 61 % av de politiutdannende har opplevd å bli utsatt for trusler om vold det siste året. Videre opplyser 57% å ha opplevd voldshandlinger siste år.

Dette understøttes av andre tilsvarende undersøkelser blant polititjenestemenn, bl.a. i Sverige hvor Statistiske centralbyrån utga rapporten "Polisernas arbetsmiljö 2003" hvor det bl.a. fremgår at: "Inom utryckningen är det 75 procent som under de senaste tre måna­derna har varit utsatta för hot om våld och 60 procent av dem för våld".

Polititjenestemenn har i stor utstrekning arbeidstidsordninger som innebærer at arbeidet utføres til ulike tider på døgnet, og i helger og på høytidsdager når andre arbeidstakere har fri. Dette er naturlig i yrket, men kan være en belastning for mange. I tillegg skjer ca 9,8 % av produksjonen i politi- og lensmannsetaten ved bruk av overtid (Rogalandsforskning 2003). I dette tallet inngår ikke hjemmevaktordninger av ulike slag. Denne formen for arbeid sparer arbeidsgiver bemanningsmessig.

Polititjenestemenn har, som det beskrives i rapporten, krav til både fysisk og psykisk helse ved opptak til Politihøgskolen. Slik har det vært i alle år. Dette innebærer at helsetilstanden er god for de arbeidstakerne som starter i yrket, og det er derfor ikke oppsiktsvekkende at det også gjenspeiles i undersøkelsene som innebærer ulike påkjenninger i yrket. Polititjenestemenn tar også i stor grad ansvar for egen helse, og Rogalandsforskning viste at 72 % av alle yrkesaktive i politiet driver med regelmessig fysisk trening.

Det gjennomføres trening i politioperativt arbeid og legges stor vekt på taktikk for løsing av ulike oppdrag. Dette gjenspeiler seg i at polititjenestemenn i meget stor grad føler at de behersker arbeidet. Rogalandsforsknings rapport viser at 83% oppgir at de har "ganske god" eller "svært god" arbeidsevne i forhold til de fysiske kravene som jobben stiller. Tilsvarende mener 88% at de har "god" arbeidsevne sett i forhold til mentale og psykiske krav. Likevel viser det seg at mange opplever det som en stor belastning å skulle være i operativ tjeneste med en for lav bemanning. Dette skaper utfordringer i forhold til trygghet og sikkerhet i arbeidssituasjonen.

En faktor er at det gjennomgående er stor tilfredshet med det kollegiale arbeidsmiljøet.

I FAFOs rapport pkt. 2.5.7 er det vist til belastninger på balansen mellom jobb og familieliv. Rogalandsforskning gjorde tilsvarende undersøkelse og på spørsmålet om "Påvirker arbeidskravene fritids og familie liv på en negativ måte?" svarte hele 21 % ofte og 44 % av og til og på spørsmålet "Opplever du konflikt mellom arbeid og familieliv?" svarte 23 % ofte og 40 % svært ofte. Dette er en negativ faktor og en belastning for arbeidstakerne.

Kap 3 Arbeidstakernes helsesituasjon
Ut fra det faktum at det stilles strenge krav ved opptak til politiutdanningen må det også kunne forventes at helsesituasjonen er bedre enn gjennomsnittet av befolkningen. Når det i tillegg, som nevnt over, er en stor del av polititjenestemennene som driver regelmessig fysisk trening i yrkesaktiv alder er dette med å styrke grunnlaget for en god helse.

I Rogalandsforsknings rapport er det verd å merke seg bl.a. følgende (s. 90):

Det kan være verd å merke seg at andelen ledere som skårer middels og høyt på "utmattelses skalaen er på 32 %, mens det tilsvarende tallet for ikke-ledere er på 21 %.

I FAFO-rapporten er pkt. 3.5 viet forventet levealder. Det har vist seg å være vanskelig å få eksakte beregninger for reell levealder for polititjenestemenn med særaldersgrenser. Det statistiske materialet er lite egnet/tilgjengelig for å finne sikre tall for hvor lenge polititjenestemenn lever.

Det er kanskje heller ikke det mest interessante å se å antall år, men derimot skjele mer over til livskvalitet. Dessuten er det viktig å ta hensyn til det som står i rapportens s. 71 at det ikke er tilfeldig hvilke yrker personer rekrutteres til og at det for enkelte yrker, som politiet, er fysiske krav og tester for opptak.

Det er etter vår oppfatning feil å sammenligne "særaldersgrenser med særaldersgrenser" uten å ta i betraktning at det er ulike arbeidsforhold, og ikke minst ulike inngangskrav og belastninger i yrkesløpet i de forskjellige yrkene. Det vil være svært urimelig om god fysikk og psykisk skikkethet, som inntakskriterie i politiyrket er, skulle ha en negativ innvirkning på vurderingen av behovet for særaldersgrenser og føre til krav om heving av særaldersgrensen.

I AFIs rapport er det sitert et utsagn om at en på grunn av mye utstyr får så mye fokus på at noe kan gå galt at en slites ut psykisk fortere av den grunn. Dette er ikke PFs oppfatning i den gjengse kontakt med medlemmene. Tvert om er sikkerhetsfokuset viktig fordi det har skjedd en endring i kriminelles atferd som krever større årvåkenhet. "John Wayne-syndromet" er heldigvis et tilbakelagt stadie for de aller fleste i etaten.

Kap 4 Pensjoneringsmønstre
Politiets Fellesforbund er en positiv pådriver for at ansatte skal ha rettighet til å arbeide i etaten så lenge muligheten er tilstede for det, og vi anser ikke at dagens særaldersgrenser i seg selv er til hinder for dette. Som nevnt tidligere er det i større grad en budsjettmessig hindring som er årsak til at det ikke er større fokus på de mulighetene til å arbeide utover øvre særaldersgrense.

Det er en sterk urimelighet i forskjellen i særaldersgrenser mellom polititjenestemenn ved politistasjoner og lensmannskontor, og denne forskjellen ble opprettholdt i 1978. En av grunnene til ulik særaldersgrense (NOU 1978:43) var at den skulle forhindre avfolkning av lensmannskontorene. I dag virker dette mot sin hensikt da det nettopp hindrer rekruttering til mange lensmannskontor grunnet den urettferdige og uforståelige forskjellen i aldersgrenser.

Forskjellen var ubegripelig den gang, og har ikke blitt mindre ubegripelig med årene, ikke minst på bakgrunn av at det arbeidet som utføres i meget stor grad er samme type arbeid. Polititjenestemenn på lensmannskontorene inngår i den patruljerende styrken på samme måte som ved politistasjonene, og de som er i distrikter uten felles patruljer utfører en svært belastende vaktordning med hjemmevakt.

Polititjenestemennene har samme utdanning og samme type jobb. I tillegg opplever mange som bor på små steder at de er polititjenestemenn "24 timer i døgnet" da alle vet hvem de er og de ikke kan legge fra seg politirollen når de drar hjem fra jobb.

PF har gjentatte ganger tatt dette opp politisk for å få en rettferdig ordning, men uten at politikerne har vist vilje til å ta fatt i denne problemstillingen. Saken har vært behandlet på flere av våre landsmøter og vedtakene har vært samstemte i kravet på at polititjenestemenn skal ha samme særaldersgrense, og at den skal være 60 år.

Det er interessant å registrere at FAFOs rapport understøtter det bestemte inntrykk vi har av uføregrad blant tjenestemenn med særaldersgrense 60 år. Konsekvenser av å øke særaldersgrensen er også berørt i AFIs rapport pkt. 2.2.7, hvor det påpekes at den enkeltes helse vil kunne bli skadelidende dersom en fjerner særaldersgrensen.

Vi konstaterer at det er svært liten grad av uførepensjonering blant den gruppen som har særaldersgrense på 60 år. Det er også det erfaringsinntrykk vi har at tjenestemennene ønsker å gå av på en verdig måte og "holder ut" fram til pensjoneringsalder, selv om de ville fått uførepensjon på et tidligere tidspunkt dersom de hadde ønsket det.

Vi registrerer også at andelen uførepensjonister øker for dem med særaldersgrenser på 63 og 65 år. Det indikerer at det er for lenge å "holde ut" fra uføretidspunktet inntreffer til en verdig avgang med pensjonering kan finne sted.

Kap 5 Særaldersgrenser i et nytt pensjonssystem
Særaldersgrensene skal forhandles med organisasjonene, og vi vil derfor ikke begi oss inn på en vurdering av ulike kompensasjonsmodeller.

Vi konstaterer at den økonomiske verdien av særaldersgrensen er stor.

Vi er skuffet over at det under en slik kapitteloverskrift ikke er gjort noen som helst vurderinger av de arbeidsrettslige sidene ved særaldersgrensene og grunnlovsvernet. 

Den ulike pensjonsalder for politibetjenter m.fl. på politistasjoner og lensmannskontor er og blir uforståelig og henger igjen etter en gammel og tradisjonell tankegang. Som nevnt tidligere har det blitt mye mer felles tjeneste mellom enhetene, ikke minst etter politireformen. En ulik pensjonsalder hindrer et mer fleksibelt samarbeid og utnyttelse av ressursene, som det også er påpekt i AFIs rapport.

Oppsummering

• Rapportene går ikke inn på de endringene som har skjedd i etaten og yrkesrollen siden særaldersgrensene ble fastsatt, og konsekvensene av endringene
• Det statistiske grunnlaget for å vurdere forholdene for polititjenestemenn er for dårlig
• Systemet med særaldersgrenser er i seg selv ikke til hinder for at arbeidstakere kan stå i arbeid utover særaldersgrensen
• Systemet med særaldersgrenser virker ikke diskriminerende og fører ikke til utstøting fra arbeidslivet
• Rapportene drøfter ikke den meget urimelige forskjellen i særaldersgrenser for polititjenestemenn ansatte ved lensmannskontorene og politistasjoner

Med vennlig hilsen
Politiets Fellesforbund

Arne Johannessen	Egil Haaland
Forbundsleder	Forbundssekretær

Kopi:

Forbruker- og administrasjonsdepartementet
Justisdepartementet
Politidirektør Ingelin Killengreen